Som jeg skrev i mitt forrige blogginnlegg på fredag, er terroraksjonen i Oslo og på Utøya uvirkelig. Fortsatt. Men det umiddelbare sjokket og sinnet har i løpet av helga gått over i sorg og fortvilelse, og mange har store problemer med å forstå omfanget av denne tragiske terroraksjonen.

Media har hatt en kontinuerlig og intens dekning siden fredag. Mange kommentatorer i inn- og utland har gitt sine analyser av ulike sider av denne uvirkelige situasjonen som hele landet ble revet inn i på fredag. Skildringer fra berørte personer har også gjort sterkt inntrykk i ulike kanaler, og sosiale medier har vært brukt intenst hele tiden. Jeg skal ikke gjenta eller trekke frem noe av dette havet av inntrykk og informasjon da det får stå som basis for den enkeltes vurdering og ettertanke. Mange personer skal ha ros for sin innsats, og det blir nesten urettferdig å trekke fram noen. Jeg vil likevel berømme statsminister Jens Stolenberg.

Veien videre blir tung for mange, men i dag viste hele nasjonen – med støtte fra en hel verden – hva som er den mest brukte følelsen i dag: Medfølelsen. En stor, dyp og ekte medfølelse i sorgen med alle de som er rammet av denne katastrofen. Det kom til uttrykk gjennom de mange blomster- og fakkeltog rundt omkring i landet med Oslo som det naturlige midtpunkt. I min hjemby Tromsø var det også en mektig og verdig markering, og jeg tillater meg å vise et bilde fra byens avis iTromsø der mer enn 5.000 personer møtte opp på en regntung kveld.

Norge vil etter hvert finne tilbake til hverdagen, noe jeg også vil gjøre her i bloggen min – selv om den blir før og etter 22. juli 2011. Jeg vil derfor avslutte mine to innlegg om denne tragedien med det nå så kjente utsagnet fra AUF-jenta som ble intervjuet på CNN. Det kommer til å bli stående for alltid. Det samme gjelder minnet om de som omkom.

Hvis en mann kan vise så mye hat, tenk da på hvor mye kjærlighet vi kan vise sammen.