Tidligere arbeids- og inkluderingsminister Dag Terje Andersen har foreslått innstramminger i Arbeidsmiljøloven som medfører at en allerede rigid lov blir mindre tilpasset det moderne og kunnskapsbaserte arbeidslivet vi nå står overfor. Den er mer en lov for industrialderens behov i deler av sin utforming, noe som var riktig og viktig i sin tid. Men vi lever i 2009, verden har forandret seg og kunnskapens tidsalder setter andre og nye krav til arbeidslivet. Det bør arbeidsmiljøloven speile på en bedre måte enn i dag. Og i morgen blir avstanden til virkeligheten ennå større om regjeringen får det slik den vil i sitt nye høringsforslag med svarfrist den 17. oktober. Abelia har merket seg dette høringsforslaget, og har kommentert det i denne artikkelen.

Ukeavisen Ledelse skrev nylig følgende i ingressen på en nyhetsartikkel om denne saken: “Arbeidsminister Dag Terje Andersen og resten av regjeringen ser ikke konsekvensen av egen politikk når de ensidig arbeider for et mindre fleksibelt arbeidsliv.” De sier videre at høringen vedr. ny arbeidsmiljølov så langt peker i én retning: Færre arbeidstakere kan defineres å ha en særlig selvstendig stilling, og det skjer en innstramming av overtid og mulighet til å jobbe mer en 40 arbeidstimer pr. uke. “Vel og bra, men det er her at virkemidlene ikke står i forhold til utviklingen av fremtidens arbeidsliv”, skriver de.

Det må likevel ikke tolkes dit at arbeidsmiljøloven ikke har sin berettigelse. Den er tross alt utviklet over tid i et samspill mellom arbeidsgivere og arbeidstakere. Problemet er at utviklingen av den går i feil retning i forhold til det kunnskapsbaserte samfunnet som stiger frem. Man kunne forvente at gjeldende lov ikke ville bli forbedret når de rødgrønne vant valget i høst. At de skulle forverre den, var ikke helt forventet. Det er vedt å merke seg at dette kommer rett etter valget.

Det finnes mange stillinger i Norge som har klare rammer for arbeidstid, arbeidssted og hvordan en utøver sitt arbeid. Man kommer på jobb kl. 08.00 og jobber til kl. 16.00 med en halvtime lunch kl 11.30. Man jobber på det samme stedet, f.eks. et kontor eller i en fabrikk, og det er klare retningslinjer for organisatorisk plassering, ledelse, ansvar og arbeidsoppgaver. Mange har rutinepregede oppgaver der andre “lengre opp” har ansvar for ledelse, strategier, planlegging og oppfølging. Det å stadig skape noe nytt og selvstendig er ikke en del av manges arbeidsdag. Det er flest slike stillinger i arbeidslivet, noe som ofte symboliseres med den hierarkiske pyramiden med arbeiderne i  den nederste og bredeste delen med et smalere felt med ledelse over der (gjerne i flere lag) og med toppledelse øverst i spissen. Dette er den industrialiserte verden tuftet på etter den industrielle revolusjonen på 1800-tallet. Problemet er at flere og flere får mer selvstendige stillinger, ansvaret delegeres og hierarkiene oppløses til fordel for andre organisasjonsformer som er mer fleksible og flate. Stadig flere skaper nytt i sitt daglige arbeid der kunnskap blir stadig viktigere. Derfor er høyere utdannelse viktig for Norge, forskningens betydning løftes frem, innovasjonen hylles og de nye kunnskapsbedriftene roses av stadig flere politikere i en tid der det å skape nye arbeidsplasser er viktig.

Hvis dette er riktig lyssetting, så fortoner dagens arbeidsmiljølov seg som lite egnet på sentrale punkter. Forslagene til innstramminger gjør den ennå mindre relevant for det moderne arbeidslivet. Ovenfor nevnte artikkel sier det slik: “Slik det ligger an nå vil innstramming av arbeidsmiljøloven få negative konsekvenser for kunnskapsbedriftene, for eksempel advokater, konsulenter, arkitekter etc. Disse bedriftene er kjennetegnet ved at råvaren er deres kunnskap og at de ikke er avhengige av fabrikklokaler eller utstyr for å utøve sitt arbeid. Samme arbeid kan stort sett løses av store firmaer og små firmaer, og er i mange tilfeller ikke avhengig av store investeringer i infrastruktur etc. Derfor er frihetsgraden stor i kunnskapsintensive bedrifter, og arbeidstakerne kan ofte velge om de vil jobbe i et firma eller «AS meg selv».” De illustrerer dette godt ved å skrive følgende: “Skal en advokat som forsvarer en tiltalt la være å forberede seg til en rettssak mandag morgen hvis han eller hun allerede har jobbet 40 timer uken før? Skal norske konsulentselskap fortelle sin oppdragsgiver at de ikke kan jobbe mer enn 40 timer i uka midt i en regnskapsavslutning som skal meldes til Oslo børs, eller i en krisesituasjon hvor pengene renner ut og skifteretten er fire dager unna? Selvfølgelig ikke. Men i realiteten er dette konsekvensen av en innstramming i arbeidsmiljøloven.”

Igjen; det er ikke snakk om å avskaffe arbeidsmiljøloven. Det er imidlertid viktig at den kalibreres med det arbeidslivet som vil prege Norge om få år; dvs. en mer kunnskapsbasert hverdag for stadig flere. Vi vil fortsatt har tradisjonelle industriarbeidsplasser (men stadig færre), det er fortsatt behov for å klippe håret på befolkningen, og rutinepregede oppgaver tar aldri slutt. Men: Kunnskapsintensiteten i samfunnet øker, og den øker raskt. Man kan ikke unngå å se dette, men regjeringen vender blikket bort i den tro at de kan stramme inn på noe som skal gi mer av det vi hadde i forrige århundre. Det er for sent, det har passert og nå må vi sikte oss inn mot et mer kunnskapsbasert Norge. Arbeidsmiljøloven bør derfor diskuteres i dette sterke flomlyset, og ikke i skinnet av glødelamper fra en industrielle fortid preget av helt andre rammer og behov. Det er forresten til ettertanke at det ikke gjelder noen begrensninger for et enkeltmannsfirma, mens arbeidstaker i et AS styres på denne måten.

Intensjonen med loven er god; det er utviklingen av den som ikke er god. Jeg er likevel redd for at vi må se fremover mot fortiden de fire neste årene.